Beltefarger og gradering i BJJ

Som i de fleste andre kampsporter, har beltefarger stor betydelse i jiu-jitsu. Etter hvert som man blir mer kunnskapsrik, erfaren og dyktig på matta, vil man gradvis bli promotert, eller gradert som man ofte kaller det, til en ny beltefarge.
Man kan også motta én eller flere striper. Ikke alle praktiserer striper, men kort fortalt får man gjerne én eller flere striper på beltet etter hvert som nivået ditt på nåværende beltefarge øker. Når man for eksempel har fire striper på det hvite beltet, er neste nivå blått belte. Og slik fungerer det på de andre beltefargene også.
 
Det kan gå relativt raskt for en som trener ofte og mye å bli gradert til flere striper eller ny beltefarge, mens det kan ta flere år for andre. Ikke bare spillere treningsmengde inn, men også hvilket syn treneren har for graderinger. Noen trenere har svært høye krav, mens andre gjerne har litt lavere.
Fellesnevneren er likevel at man skal inneha et visst nivå og være konkurransedyktig på matta for å bli gradert. Det hører til sjeldenhetene at noen blir gradert uten å ha deltatt i sparring, men det finnes nok unntak basert på ulike omstendigheter.

Oftest er det hovedinstruktøren som graderer, enten alene eller i samspill med sin trener/læremester som da har en høyere belterang. Det sikrer også at linjene bakover, det som kalles "lineage" på engelsk, opprettholdes. 
Linjene er viktig i jiu-jitsu og kan sammenlignes med et slektstre, altså at man har kontroll på hele kjeden fra første læremester - som i de fleste tilfeller er Mitsuyo Maeda, den japanske jiujitsu- og judoeksperten som kom til Brasil for å lære bort japansk kampsport til Gracie-klanen.

En typisk linje ser gjerne slik ut, der Rafael Mendes er det nyeste tilskuddet i linjen: 

 Mitsuyo Maeda -> Carlos Gracie -Carlson Gracie -> Andre Pederneiras -> Ramon Lemos -> Rafael Mendes

De som blir gradert av Rafael Mendes vil da fortsette denne linjen. 

Hvitt belte:
Dette er det første beltet man får og kan kalles et nybegynner-belte. Hvitt belte brukes fra og med første trening og frem til man blir gradert til blått belte. 
Perioden med hvitt belte er for mange ofte den mest spennende, og den mest frustrerende, da man lærer helt nye konsepter og teknikker bortimot hver eneste trening. Samtidig er man sannsynligvis også den dårligste på trening, noe som kan sette støkk i egoet til de aller fleste.

Dette er også en periode der man bygger grunnlaget for videre læring, og blir kjent med sin egen kroppskoordinasjon og balanse, i tillegg til styrke og svakheter i sin egen og andres fysikk. 
I bunn og grunn handler det om å overleve når man har hvitt belte, før man begynner å videreutvikle og finpusse gamet på de høyere beltene.

Vi har flere ulike gier med hvitt belte inkludert, samt hvite belter som selges separat.



Blått belte:
Når man blir gradert fra hvitt til blått belte, har man bevist at man behersker de grunnleggende prinsippene i jiu-jitsu. Man innehar essensiell kunnskap om forsvar, passeringer, sweeps og grunnleggende låsninger og kvelninger, og har hatt et større antall treningstimer og sparring-runder. Man er fortsatt ganske grønn på flere områder, men begynner gradvis å utvikle sitt eget game basert på egne styrker, svakheter, kroppstype, fysikk etc.
Husk at man ikke kan få blått belte før man er minimum 16 år.

Mange mener at blått belte er det vanskeligste beltet å ha på seg. Man har lagt igjen blod, svette og tårer på matta som hvitt belte uten særlige forventninger, men med blått belte føler man et visst press for å forsvare beltegraderingen. 
Tiden med blått belte kan også være det lengste intervallet for mange utøvere, så det er lett å bli frustrert. Ofte tar det to år eller mer med trening før man mottar det lilla beltet. Men møt opp, hold ut og lær så mye du kan fra de høyere beltene, så vil det lilla beltet knyttes rundt livet ditt før du aner det.

Her er noen punkter som velkjente John Danaher mener en med blått belte bør kunne:

  • Være like effektiv på topp og bunn
  • Ha kunnskap nok til å forsvare seg mot noen med nogenlunde samme erfaring
  • Kunne klappe ut motstandere
  • Ha kunnskap om og kunne utføre grunnleggende teknikker som blant annet knee slice-passering, kvelninger fra ryggposisjon, elbow escape og hook sweep

Lilla belte:
Med lilla belte rundt livet, har man sannsynligvis et stort arsenal av teknikker innabords. Nå handler det om å finpusse teknikkene, sette sammen kombinasjoner og utnytte åpningene som oppstår under sparring. Ethvert forsvar hos motstanderen åpner opp for andre angrep, og en med lilla belte vil lære seg å dra fordel av dette på sømløst vis. I tillegg fortsetter man å videreutvikle sitt personlige game, samt finpusse og forbedre hullene i eget game.

Verdt å vite er også at når man får sitt lilla belte, har man sannsynligvis tilbrakt like mye tid på matta som et nybakt svartbelte i de fleste andre kampsporter. Så ikke undervurder prestasjonen av å bli gradert til lilla belte. Dette skal være et vanskelig belte å gjøre seg fortjent til, og det tar i snitt rundt fem år med kontinuerlig trening før man får det lilla. 

Firas Zahabi, elev av John Danaher og kjent som hovedtreneren til Georges St. Pierre, mener at en med lilla belte bør:
  • Kunne kontinuerlig kontrollere og klappe ut blåbelter
  • Ha små problem med andre blåbelter, så fremt de ikke er veldig erfarne 
  • Være en utfordring for brunbelter
  • Vite de dype detaljene når det gjelder kombinasjoner og avanserte posisjoner

Brunt belte:
Det brune beltet er det siste beltet før det svarte. Her handler det ofte mer om å finpusse enn å utvikle eller lære nye teknikker. Det forventes at man har en dyp forståelse for konsepter og teknikker. Man vil muligens har mer fokus på angrep, men fortsatt finpusse den defensive delen av gamet. 
Som brunt belte forventes det at man skal kunne dominere, kontrollere og klappe ut de fleste lilla beltene. 
I snitt bruker man 1-2 år som brunt belte før man blir gradert til svart belte. 



Svart belte:
Det ultimate målet for mange, men som få faktisk oppnår. Har man fått det svarte beltet, har man lagt ned utrolige mengder trening - og selv da er man langt i fra utlært. Og det er gjerne det som kjennetegner det svarte beltet. Selv om man har nådd den ultimate milepælen innen jiu-jitsu, har reisen bare startet. 

Som på de andre nivåene forventes det at en med svart belte skal kunne kontrollere og dominere de lavere beltefargene, men desto viktigere er nok det humanitære ansvaret. Et godt svartbelte fokuserer ikke bare på å utvikle seg selv, men også sine treningspartnere. 
I bunn og grunn symboliserer det svarte beltet at man mestrer grappling og har en dyp og bred kunnskap og forståelse for konsepter og teknikker. Samtidig finnes det utrolig mye mer å lære, og ikke minst mye å lære andre. 

Å motta svart belte tar i snitt 8 - 12 år, men det finnes selvsagt eksempler på ekstraordinære utøvere som har mottatt sitt svarte belte på godt under fem år. 



Rødt og svart belte
Etter minimum 31 år som svart belte og med en minimum alder på 50 år, kan man motta rødt og svart belte. Dette representerer 7. grad svart belte. 

Rødt og hvitt belte
Etter minimum 7 år som 7. grad rødt og svart belte, kan man motta sitt 8. grad røde og hvite belte. 

Rødt belte
De 9. og 10. grad stormester-beltene er røde med gullfargede og hvite striper. Å motta et 9. grad stormester-belte er bare mulig minst 10 år etter man ble gradert senest. 

Det 10. grad stormester-beltet er bare tildelt grunnleggerne av brasiliansk jiu-jitsu: Carlos, Oswaldo, George, Gaston og Helio Gracie.  

Denne artikkelen ble først publisert på Clinch.no